IT THEN: Noomi Gjerde & Jean-Philippe Antoine

txtvev2

Utstilling med Noomi Gjerde (Visningsrom 1) & Jean-Philippe Antoine (Visningsrom 2) mai 2017

 

Noomi Louise Håseth Gjerde er en norsk billedkunstner bosatt i Bergen. Hun er utdannet ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Verket som vises har tittelen «Txtvev, 2015». Det er en selvskreven repetativ tekst på håndvevd sateng/bitmap, 100% ull (0,68m x 6.10m) som omhandler følelsen av å veve.

 

I andre etasje vises «Îles d’oncques» et romlig lydverk av den franske kunstneren Jean-Philippe Antoine.

Antoine teaches Aesthetics and Contemporary Art Theory at Paris 8 University. His written publications include La traversée du XXe siècle. Joseph Beuys, l’image et le souvenir (Presses du Réel-MAMCO, 2011) and Marcel Broodthaers : Moule, muse, méduse (Presses du réel, 2006). Sound publications include The Worried Ones (J. Ph. Antoine-Leif Elggren) Live at 64 (2013), Nouvelles musiques anciennes (CD, 2011) and Objet Métal Esprit (EP, 2010), as well as the upcoming Oui (CD, 2017) all at Firework Edition Records.

«Îles d’oncques», which could be translated as Ever Islands in English, puns on the original french title of Danièle Collobert’s It Then (Il donc), and attempts to produce a non-verbal rendering of reading the poem.

 

 

IT THEN er et prosjekt som i dets første fase består av fire utstillinger og fire chap books. Prosjektet er initiert og produsert av House of Foundation og kuratert av den svenske forfatteren og kunstneren Karl Larsson. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd.

IT THEN (Il Donc) is a book by French poet and political activist Danielle Collobert (1940-1978). Collobert had in her poetry a distinct, fragmented style defined by absence and bodily trauma but also desire, creativity and critical reflection. In the project presented at HOF a strong focus has been put on the fragile notion of ‹a now› in relation to artistic practice. In poetry, one might argue that one of the core mechanisms of a good poem is that it manages to trigger an poetic event. But how is that possible, and what is the relationship between a writing body, a bound text, a strict system of signs and fragile life itself?